ordbøkene.no
SøkUngene våre har ikke gode nok skriveprogrammer
Språkrådets undersøkelse av mye brukte skriveprogrammer avdekker alvorlige svakheter. Dårlige programmer som brukes i skolen, kan faktisk bryte med norsk lov.
Lisa går på ungdomsskolen og har nynorsk som hovedmål. Når hun åpner skriveprogrammet på maskinen sin og skriver et notat, blir hun usikker på språkferdighetene sine, siden hun får røde streker under lovlige former som «ljoden». Arne har time i bokmål, som er sidemålet hans, og åpner tilbakemeldingen på en novelle han skrev i forrige uke. Han blir litt motløs når han ser at læreren har pekt på flere stavefeil. Han husker da at han rettet alt som var markert med rød strek i skriveprogrammet?
I løpet av de siste tiårene har elevenes skolehverdag gradvis blitt digitalisert. En type program alle elever bruker mye, er skriveprogrammer som Word, Google Docs og Pages. Sammen med lærernes undervisning blir disse skriveprogrammene med sin integrerte stavekontroll en viktig del av elevenes rettskrivingsopplæring. De fleste av oss tar for gitt at skriveprogrammenes røde streker settes på grunnlag av en oppdatert og korrekt versjon av de norske rettskrivingsreglene. Med den nye opplæringsloven av 2024 kom det inn et krav (§ 15-4) om at skriveprogrammene som brukes i skolen, skal støtte offisiell rettskriving for både bokmål og nynorsk. Da skulle man tro at ting var i skjønneste orden?
Nedslående resultater
Men nei: Flere måneder etter at opplæringsloven trådte i kraft, fikk Språkrådet bekymringsmeldinger om at enkelte av de store leverandørene hadde laget programmer som ikke oppfylte lovens krav. Derfor måtte vi selv undersøke hvordan det stod til. Vi undersøkte programmer fra de tre største leverandørene. Resultatene var nedslående:
Ingen av programmene fant mer enn 40 % av feilene vi hadde lagt inn i nynorskteksten. Ved mellom 10 % og 50 % av feilmarkeringene ble det ikke foreslått noe korrekt alternativ. I tillegg gjorde programmene relativt mange feilmarkeringer i en nokså kort feilfri tekst. I flere tilfeller foreslo programmene da en annen skrivemåte på nynorsk, eller rett og slett et bokmålsord i stedet. I bokmålsteksten fant programmene mellom 30 % og 60 % av feilene. Selv det «sterkeste» programmet lot altså 4 av 10 feil passere. Ved mange av feilmarkeringene ble det heller ikke her oppgitt noe korrekt alternativ. Som i nynorskteksten ble en del ord som var riktig skrevet, markert som feil, og skriveprogrammet foreslo stavemåter som er mer brukt. En del av Språkrådets test gikk ut på å finne ut om programmene reagerer på inkonsekvent bruk av skriftnormene. Det gjorde ingen av dem. Vi har likevel valgt å ikke legge særlig vekt på denne delen av testen, siden konsekvent normbruk strengt tatt ikke faller inn under lovkravet.
Resultatene er dårligere for nynorsk enn for bokmål, men overraskende nok er resultatene svake også for bokmål. Det er altså ikke bare nynorskelever som blir skadelidende når skriveprogrammene ikke holder mål.
La oss heller ikke glemme hvor mange av oss voksne som også benytter skriveprogrammer hver dag, både i arbeidslivet og på fritida. Skriveprogrammene, og de multinasjonale selskapene som leverer dem, får dermed innflytelse på hvordan vi skriver. Men det er Stortinget og regjeringen som skal sette rammene for rettskrivingen, ikke private aktører.
Lovkravene og vår tolkning av dem
Hva bør vi egentlig forvente av skriveprogrammene? Lovteksten sier at «[s]kolen skal bruke skriveprogram som støttar både bokmål og nynorsk, og som følgjer offisiell rettskriving». Det betyr at skriveprogrammene må virke godt både på bokmål og nynorsk. Det vil blant annet si at stavekontrollen i skriveprogrammene må markere alle ord som er feilstavet, og ikke markere ord som ligger innenfor mangfoldet av tillatte former. Ingen av programmene vi testet, var i nærheten av å oppfylle kravet i opplæringsloven. Skoler som bruker disse programmene, bryter altså loven hver dag.
Andre aspekter ved skriveprogrammer
Et problematisk aspekt ved skriveprogrammer er at autodeteksjon av språk egner seg dårlig for den norske språksituasjonen. Siden nynorsk og bokmål er to svært like språk med mye overlappende vokabular, vil en setning på det ene språket med lånord fra det andre språket kunne føre til uønsket skifte av korrekturspråk.
Et annet aspekt er at autokorrektur har en del ulemper. Et eksempel: Mange ord kan staves på flere måter. Dermed kan de vanligste formene bli favorisert, og skribenter kan tro at formen de hadde tenkt å skrive, er feil. Elever oppdager kanskje heller ikke at skrivemåten er blitt korrigert, og dermed blir det ingen læring. Autokorrektur med angloamerikansk «grunnmur» foreslår ofte særskriving av sammensetninger som skal skrives i ett ord på norsk.
Et siste aspekt er at skriveprogrammene kan ha en dikteringsfunksjon, noe som er spesielt viktig for elever med lese- og skrivevansker. Hvis denne funksjonaliteten markedsføres som en integrert del av skriveprogrammet og ikke fungerer på både nynorsk og bokmål, er ikke kravet i opplæringsloven § 15-4 oppfylt. Og hva med programmer som ikke primært er skriveprogrammer, men som kan brukes som det i gitte tilfeller, slik som ChatGPT og andre prateroboter? Kan også disse programmene være omfattet av kravene i opplæringsloven?
Dårlige skriveprogrammer rammer barnas språkutvikling
Språkrådets undersøkelse av utvalgte og mye brukte skriveprogrammer har avdekket alvorlige svakheter. Skoleelever som bruker slike programmer, mangler derfor pålitelige verktøy for å tilegne seg det norske skriftspråket. Det gjør at elever som Arne og Lisa får et usikkert forhold til rettskriving. Skriveprogrammer brukes av svært mange. Hvis de er dårlige, gir de ikke god skrivestøtte for skoleelever, og det kan gå ut over språkutviklingen deres. Dårlige programmer som brukes i skolen, kan faktisk bryte med norsk lov.
Multinasjonale selskaper skal ikke kontrollere norsk språk
Det er en utfordring for det norske språket og den norske språkpolitikken at vi er så avhengige av multinasjonale selskaper. Hvis leverandørene av programmene skal definere hva norsk språk er og ikke er, vil det utfordre den nasjonale kontrollen med norsk språk.