Språkspørsmål og svar

Svar

Det som blir borte, kan nok vera både kjøt og andre ingrediensar. Kål i dette uttrykket er ei suppe basert på kål.

Den eldste prenta kjelda til dette uttrykket på nb.no er eit innlegg i Hedemarkens Amtstidende fredag den 13. mai 1892:

Den fyrste norske ordboka som ordlaget står i, er Steinar Schjøtts dansk-norske frå 1909 (her frå ei seinare utgåve):

På den tida tydde kål ofte ‘kålsuppe’ eller ‘suppe av kjøt eller flesk, vatn, byggryn, potet, kål (og erter)’. Det er berre det som gjev meining i eit eldre uttrykk som å supa kald kål. I slik kål kunne kva som helst i prinsippet koka bort, men det er truleg kjøt som er meininga, jf. munnhellet «de koker bort i kåla og kjem att til våra». Alt i dette avsnittet finn du her, i Norsk Ordbok, ikkje langt frå uttrykket gjera kål på.

Svar

Å ta den helt ut betyr å gå veldig langt, ja, så langt som det er mulig å gå i en gitt sammenheng. Vi har ingen sikre opplysninger om opprinnelsen, så vi forstår ikke uttrykket helt ut.

I nynorsk og dialekt kan det hete ta han heilt ut (han = den). Uttrykket har et sterkt uformelt preg.

Det er mye som kan tas mer eller mindre ut, og som kan ligge under det overførte uttrykket. En hypotese er at det har med motorer og fart å gjøre, en annen at det henger sammen med å ta seg helt ut, en tredje at det er det samme som å drikke den helt ut. Atter andre mener at utgangspunktet er framvisning av mannlig prakt. Om det stemmer, eller mange tror det, bør man være litt forsiktig med uttrykket.

Motorhypotesen virker mest lovende, men grunnlaget kan være enda enklere og mer allment.

Svar

Ja, men det har lenge vært vanlig å anbefale «glad i» både i entall og flertall på bokmål.

Glad er et adjektiv. Når adjektiv står som predikativ (etter være, bli osv.), skal de normalt bøyes på både bokmål og nynorsk:

De er glade
Dei er glade

Men hvis adjektivet følges av en preposisjon og har smeltet sammen med den til et mer eller mindre fast uttrykk (som «glad i», «oppmerksom på», «fornøyd med», «klar over» osv.), er ubøyd form i flertall ofte både korrekt og tradisjonsrett på bokmål. Nynorsk er mer «matematisk» av seg og har oftere flertalls-e-en med.

Skriv altså helst

Dei er glade i kvarandre (nynorsk)
De er glad i hverandre (bokmål)

Men «glade i» er ikke galt, slik for eksempel «gå løse på» og «være tjente med» er.

Det har vært vanlig å hevde at «Vi er glade i landet vårt» og «Vi er glad i landet vårt» betyr to ulike ting; det første skal da bare kunne ha betydningen «Vi er glade her i landet vårt». Slik kan man se det, men det er ikke en obligatorisk synsmåte.

Svar

Preposisjonen av er den vanligste i overført betydning i dag, altså «i kjølvannet av noe» (jf. in the wake of). Men på og etter, som var vanligere før, har også sin plass.

På
er lite brukt nå, men var svært vanlig før, både i norsk og dansk. Fridtjof Nansen skriver i Fram over Polhavet av alle ting at «ræven rangled i kjølvandet på en eller anden bjørn».

Etter
I På ski over Grønland skriver samme Nansen om å rusle i «kjølvandet efter skuden». (Også her er sammenhengen mildt sagt utypisk, for skuta er i dette tilfellet en kjelke, men det forandrer ikke saken.) «Etter» passer ofte bra i overført betydning også: I en historiebok fra 1883 står det at «Toryarne … styrde i Kjølvatnet etter Metternich», og Per Sivle skriv ein stad «når de held dykk i kjølvatnet etter meg». Det er logisk nok. Hvis vi hadde brukt synonymet kjølstripa i dette uttrykket, ville jo etter vært det naturlige valget.

Til
har også vært brukt en del. Men det passer bedre om personer og institusjoner enn om abstrakte ting som kriger og andre hendelser.

I overført betydning har genitivsuttrykk som «i krigens kjølvann» vært det vanligste i bokmål.

Andre ord

I folkemålet langs kysten har man brukt et enkelt gammelt ord i stedet for det sammensatte kjølvann, nemlig vor eller vorr. I Norsk Ordbok finner vi eksempelet «dei rodde i vorren etter oss». Men knapt noen andre enn Olav Duun har brukt uttrykket litterært. (Ellers finnes ordet vòk på Vestlandet i samme betydning som engelsk wake, men det er betydningen ‘råk’ som er den primære. Vor(r) er et mer allmenngyldig ord for kjølvann. I samme leia ligger for øvrig vode /våe/, men det brukes helst om far etter noe levende, og gjerne på land.)

Statistikk

Her er litt statistikk fra nb.no med antall treff og første år. Det er en del feilkilder her, for eksempel treff på overgang mellom settninger «… i kjølvandet. Efter …»

kølvandet efter 9 (1840 >)
kjølvandet efter 33 (1877 >)
kjølvatnet etter 187 (1883 >)
kjølvannet efter 96 (1925 >)
kjølvannet etter 925 (1939 >)

kjølvandet af 23 (1863 >)
kølvandet af 33 (1889 >)
kjølvandet av 7 (1907 >)
kjølvatnet av 893 (1915 >)
kjølvannet av 8 081 (1923 >)

kjølvandet paa 47 (1873 >)
kjølvatnet paa 3 (1874 >)
kølvandet paa 9 (1893 >)
kjølvandet på 6 (1897 >)
kølvandet på 87 (1908 >)
kjølvannet på 1325 (1920 >)
kjølvatnet på 126 (1927 >)

kølvandet til 0 (3 falske treff)
kjølvandet til 1 (1916, Aftenposten)
kjølvatnet til 189 (1911 >)
kjølvannet til 757 (1929 >)

Svar

En som har en rev bak øret, er lur (som en rev) og i verste fall slu og utspekulert.

Dette er visst en kombinasjon av to forestillinger: at man kan skjule noe bak ørene (særlig om de er utstående), og at reven er slu. Her fra Bevingede ord (1967):

Vi har nok uttrykket fra dansk, men i det minste skriver vi rev på norsk i dag, og ikke slik:

(Helge Krog, Det store Vi fra 1919.)

Svar

Adverbet blott betyr ‘bare’ og brukes bare (blott!) i visse uttrykk, som i blott til lyst og en saga blott. En saga blott = ‘bare en historie fra gamle dager’.

En saga blott er litt av en klisjé, som sjelden brukes i fullt alvor i dag. Uttrykket stammer fra den svenske dikteren Esaias Tegnér, som skrev om Karl den 12: «Hans minne uti Norden är snart en saga blott».

Ellers har vi ordet blott mest fra dansk. Det er opprinnelig lavtysk.

Ikke blått, men bart

Blott har vi også som adjektiv, og da betyr det ‘ren’, ‘bar’ eller ‘naken’, som i å se noe med det blotte øye. Her aner vi en sammenheng med blotting, for noe som er blott(et), er jo bart, nakent og i beste fall rent. Man kan f.eks. blotte sin uvitenhet. Verbet blotte er ganske mye brukt i norsk. Det er lånt på samme måten som blott. (I eldre nynorsk het det heller nækja ‘gjøre naken’ eller berrleggja.)

Merk at det heter med det blotte øye, ikke det blottede, som noen skriver. På nynorsk er det bedre å skrive med berre auga enn med det blotte auga. Da slipper vi også misforståelser som det blåtte auga.

Svar

Opprinnelsen til hele uttrykket er dansk, men Alexander Kielland kan ha medvirket til at ordet bart festet seg i den norske varianten.

Danskene har blant annet uttrykket holde skæg for sig og snot for sig om å skille mellom det gode og det dårlige. Dette uttrykket tilskrives gjerne politikeren Viggo Hørup (han brukte det blant annet i en tale i 1891), og noen mener at det er gjennom ham uttrykket er kommet inn i norsk.

Alexander Kielland skrev i 1904: «Snot for sig og Knebelsbarter for sig – sier de Danske» (et annet sted sier han overskæg). Og lenge før, i 1880 skrev han i et brev til Edvard Brandes at han hadde hatt moro av Brandes' ord om «Snot og Knebelsbarter».

Snott for seg og skjegg for seg (eller omvendt) er brukt sporadisk i norske tekster i første halvdel av 1900-tallet. Det er først i andre halvdel av århundret at det faste uttrykket å skille (mellom) snørr og barter utkrystalliserer seg. Skjegg ville ha rimet bedre, men barten er unektelig nærmest nesen.

Svar

Stupe kråke er nok det eldste i norsk talemål (dialektar). Uttrykka tyder stort sett det same.

Det rare med ordet kollbøtte er at det korkje kjem av substantivet bøtte/bytte eller uttrykket i koll ‘på hovudet’. Merk at det helst heiter kolbøtte og ikkje kulbøtte eller kuldbøtte på dansk (der i koll jo heiter omkuld).

Ordet kjem frå fransk culbuter, av cul ‘bakpart’ og buter ‘snåve’ eller ‘støyte imot’ (i slekt med norsk baute ‘slå’ og engelsk beat). Men ein kan vel seie at cul har knytt seg til koll ‘hovud’ seinare. I alle fall handlar det om å gå hovudstups (jf. bokmål hodekulls). Ordet er gammalt i litteraturen her til lands, men truleg ikkje like gammalt i dialektane.

I dansk og norsk er kol(l)bøtte ei gymnastisk øving så vel som rulling i samband med eit fall eller liknande. I til dømes Haandbog i Gymnastik for Skoler og Seminarier (1891) er det tale om ei kontrollert øving.

Stupe kråke er gammalt i norsk talemål, men i bokheimen ser vi det fyrst hjå Asbjørnsen og Moe i 1852, her i ei nyare utgåve av Det blaae Baand: «Så var det en dag den største løven jaget en hare, og den var blind, for rett som det var, løp den på både stokk og stein, og til sist rente den imot en furulegg, så den stupte kråke bortetter bakken like ned i en tjernpytt.» Ordlaget måtte forklarast for danske lesarar, og ei norsk-dansk ordbok omset det med ‘slaae kolbøtte’.

Haren ovanfor stupte ikkje kråke med vilje, men det har med samanhengen, ikkje uttrykket, å gjere. Elles er det særleg born som stuper kråke i litteraturen i tiåra etter, men stupinga er ofte kontrollert nok. Det ser ut til at kollbøtteslåinga stengjer for kråkestupinga i gymnastikkbøkene. Men det snur seg i 1920-åra, etter som norske ord og uttrykk vinn fram.

Andre tradisjonelle norske synonym er m.a. gjere/hoppe/støyte stålhuve (Nord-Vestlandet), stumpa/stupa/sturta/støyta sterte eller gump (Sør-Vestlandet). Å stupe kråke er nok opphavleg meir typisk for austnorsk.

Vi kan ikkje sjå at det må vera ein skilnad mellom omgrepa, endå å stupe kråke vel inneheld ei jamføring med kråkerørsler (jf. òg å hoppe kråke om å hoppa på huk). I eldre dansk eller danske dialektar finst forresten at skyde (en) krage, som anten viser til å slå kollbøtte eller ein leik der ein kastar ein annan person.

Svar

Det heter tradisjonelt helst at lut er sterk eller skarp, men det er ikke direkte galt å variere med andre adjektiver.

I et gammelt ordtak heter det: «Det skal skarp lut til skurvete hoder», det vil si at ‘hardhudede syndere trenger hard behandling’. Ordbog over det danske Sprog har flere eksempler med skarp, blant annet dette Holberg-sitatet: «[Der] behøves … skarpere Lud til at toe een Synderes Hoved end en andens.» Det samme ordtaket og liknende fraser finnes belagt også med adjektivet sterk, og ordtaket er ført opp med sterk blant annet i Bokmålsordboka.

Man finner også hard(ere) og hard(are) lut i bruk, men dette er nok en nyere variant i skrift, selv om vi får treff helt ned på 1800-tallet i Nasjonalbibliotekets digitale tekstbase. Andre varianter er kvass(are) lut og bedsk(ere)/beisk(are) lud/lut.

Hard er et vidt begrep, og hard lut er ikke helt ulogisk med tanke på den funksjonen luten har, jamfør hard kur. Men skarp og sterk er mer treffende og mer i samsvar med skrifttradisjonen.

Svar

Det tradisjonelle er «i hytt og vær», som er blanda sammen med «død og pine».

I Bokmålsordboka står det under oppslagsordet hytt:

hytt substantiv (kanskje av dial hott ‘slump’) i uttrykket «i hytt og vær» på måfå / (vanlig, men ukorrekt: «i hytt og pine»)

Uttrykket betyr altså på slump og ut i været (= i lufta).

Det går fram at «i hytt og vær» er det tradisjonelle uttrykket. «I hytt og pine» er nok som nevnt ei sammenblanding med «død og pine». Fra først var dette kanskje spøkefullt ment, akkurat som den ganske forslitte vrien «i hytt og gevær».

Når slik sammenblanding slår igjennom, kan det være fordi vi ikke vet hva enkeltorda i uttrykket egentlig betyr (som hytt), eller at vi ikke tenker over saken fordi det er uttrykket som helhet som bærer betydningen. I dette tilfellet kan det også være at pine virker generelt forsterkende.

Ifølge ordboka må altså «i hytt og pine» regnes som ukorrekt, men det er ikke noen fast standard for hvor lenge en sammenblanding skal regnes som feil. Hytt og pine står på trykk første gang i 1938, og i dag er det den desidert vanligste varianten på Internett. Også i trykte kilder ved nb.no haler pinen innpå. Vi viser bare forholdet mellom variantene nedenfor, de absolutte tallene er ikke så viktige.

Bokkilder:

Aviskilder:

Mer om hytt i nynorsk

I Nynorskordboka får vi vite at hytt kan henge sammen med verbet hutte, og at på slump også kan hete på ein hytt eller i hytten. Vi finner også i hytt og heim (som nok er en regional sammenblanding med i hør og heim ‘bort i veggene’).

Siden uttrykkets bestanddeler har vært mer levende i nynorsk, er det rimelig om sammenblandingen i hytt og pine møtes med større skepsis der.

Svar

Kanskje, eller så er det fordi det er uråd å avgjere om paven har skjegg.

For ikkje å bli råka av munnhellet nøyer vi oss med å gje att Ordbog over det danske Sprog:

strides om kejserens ell. (nu l. br.) pavens […] ell. (nu næppe br.) bispens […] skæg (ty. um des kaisers bart streiten; maaske egl.: strides, om Karl den store ell. en anden for længst afdød kejser ell. pave havde skæg ell. ej (ell. om farven paa vedk.s skæg), jf. Arlaud.563; sml. udtr. af lignende art som fr. disputer de la chape de l’évêque, ty. um des Moses grab streiten, lat. de lana caprina rixari og gr. perì ónū skiâs (máchesthai)) strides om ting, forhold, der ikke lader sig afgøre ell. er uvæsentlige, ligegyldige

I Danmark snakkar ein heller om keisarens skjegg, som i tysk. Men svenskane trettar gjerne om påvens skägg.

Pavane skal forresten ha hatt skjegg mellom 1527 og 1700.

Svar

Det er truleg ei forkorting av «å gi blanke fa(nd)en», men det kan ikkje utelukkast heilt at det kjem av substantivet blaff. I Bokmålsordboka (2017) står det:

I blaff -en (trolig samme ord som II blaff) bare i uttrykket gi blaffen i (noe(n)) ‘ikke bry seg om, ta hensyn til’

II blaff, som det er vist til ovanfor, tyder mellom anna ‘kort, svakt vindpust’. Eit blaff (i segl o.l.) peikar mot noko kortvarig og fåfengt, men om opphavet skulle liggja i luftrørsler, kan vi ikkje utelukke blåse-hypotesen din.

Vi finn ikkje noko skriftleg belegg på gi blaffen frå før 1936. Men vi finn hundrevis av «gi blanke blaffen» (frå 1940 og seinare). Det tyder på at gi blaffen er ein evfemistisk (forskjønnande) kortvariant av gi blanke fa(nd)en. Om det stemmer, tek Bokmålsordboka feil. At belegget frå 1936 er frå ei bok med undertittelen «fortelling for unge piker», svekkjer i alle fall ikkje hypotesen om at dette er såkalla nestenbanning, som òg har vore kalla kvinnfolkbannskap.

Uttrykket er særnorsk og har truleg rot i Oslo.

Svar

I Nynorskordboka og Bokmålsordboka står det berre kva uttrykket tyder: ‘prøve ein ny framgangsmåte’. Opphavet er uvisst, men det er nok opphavleg tale om treflis av eit eller anna slag, kanskje takflis.

Snu på flisen med -en har minst to moglege forklaringar: 1) Den som seier eller skriv det, er frå Bergen, der flisa jo heiter flisen. 2) Nokon vil snu eit pledd eller plagg av fleece (t.d. snu fleecekappa etter vinden).

Frå skjemt til alvor: Ordlaget er sikkert gammalt i talemålet sjølv om det ikkje dukkar opp i skrift før 1908 (då i konkret tyding). I avisa Indtrøndelagen er det brukt i delvis overført tyding i 1912.

Vi har diverre ikkje funne opphavet, men litt hypotetisk flisespikking kan vi kosta på oss:

Vi kan truleg straks utelukka at det handlar om å snu på Flisa, endå Flisa var endestasjon på jarnbanen i si tid. Vi trur heller det kan handla om taktekking: Når ein la flistak i gamle dagar, var det viktig å leggja flisa rett veg, så det hende vel at ein laut snu på flisa. Vi held ein knapp på denne forklaringa. Men elles finst det nok av fliser som kan snuast på: Dei fleste avlange trestykke kan omtalast som fliser meir eller mindre ironisk (jf. fliseguri og flisefut), mellom anna òg stikker til landmåling (jf. flisgut). Særleg når ein høvlar, kan det vera aktuelt å snu «flisa», ikkje minst når ein høvlar emne til takflis (når ein har høvla halve stokken, tek ein fatt frå hin enden).

Vi skal heller ikkje gløyma flishaugen. Flisene her kan under eitt kallast flisa, og stundom lyt ho vendast skal ein unngå varmgang. Men vi trur ikkje svaret ligg her, då ligg det snarare i gamle dagars flismadrassar, som ein kunne snu for å halda lusa frå livet ei stund. Ein innsendar nemner å snu på flis under husdyr i fjøs og stall for å utsetja utskiftinga, men vi finn ikkje støtte for dette. I ei gammal kjelde finn vi forresten «vende flisen fra den rette side», men det er jo ikkje heilt det same.

For dei som likar litt innfløkte hypotesar, kan utklippa nedanfor kasta lys over saka. Ei flis er i så fall ei tyrispik (stikke med feit fureved). Men då må uttrykket ha skift overført tyding undervegs, og det er tvilsamt.

Har du ein betre hypotese? Med dette gjev vi stafettflisa vidare, i lys loge.

1