Hopp til hovedinnhold

Vi har nye nettsider, og nokre av dei er framleis under arbeid. Ser du feil eller manglar? Ta kontakt med nettredaktøren.

Språkspørsmål og svar

Bør vi skrive «nedlegge barnehagen» eller «legge ned barnehagen»?

Svar

Det er valgfritt. Nedlegge er kort sagt stivere, men likevel ikke obligatorisk i formell stil.

Spørsmålet gjelder det som kalles fast («nedlegge») eller løs («legge ned») sammensetning av verb. Vi har en hel del verbpar i norsk med en fast og en løs variant. Vi kan peke på noen hovedmønster i forholdet mellom slike ord i bokmål.

Betydningsforskjell eller stilistisk forskjell

I en del tilfeller er det klar betydningsforskjell mellom verbene:

  • avleggelegge av
  • framstillestille fram
  • oppdradra opp
  • overdrivedrive over

Og så videre. Her har gjerne den faste sammensetningen overført betydning, mens den løse har konkret betydning.

Andre ganger er betydningen (bortimot) den samme, men det kan være nyanser eller stilistisk forskjell:

  • tilbebe til
  • oppvartevarte opp
  • underskriveskrive under

Av og til er én betydning felles, men ikke andre, for eksempel i paret

  • framsettesette fram

Begge disse kan brukes om det å presentere noe («framsette en teori» eller «sette fram en teori»), men bare sette fram benyttes om det konkrete («sette fram ost og smør»). Nedlegge og legge ned hører til denne gruppa. De betyr begge «slutte å drive», men man kan bare «legge ned» noe på bakken eller golvet (om det da ikke er et bytte). Der ordene overlapper i betydning, er forskjellen stilistisk, idet «nedlegge» er mer litterært.

Tendensen i norsk skriftmål har vært økende bruk av løs sammensetning, siden det er vanligst i talemål i hele landet. I noen tilfeller styrkes denne tendensen av at engelsk har et tilsvarende verb. Det kan tenkes at dette også gjelder ved «legge ned» («shut down»).

Noen vil ane en tilsvarende forskjell mellom partisippene nedlagt og lagt ned, men forskjellen her er historisk sett av et helt annet slag. Kort sagt går nedlagt fint sammen med å legge ned.

Nynorsk

Ofte, og særlig der en forskjell i bokmål bare er stilistisk, vil nynorsk bare ha (eller foretrekke) den løst sammensatte varianten, i dette tilfellet «leggje ned». Grunnen er at nynorsk historisk sett er bygd på norsk talemål. Men legg merke til at løst sammensatt verb gjerne går hånd i hånd med fast sammensatt partisipp:

å leggje ned – legg ned – la ned – har lagt ned
MEN: barnehagen er nedlagd (eller valgfritt: lagd ned)

Dette gjelder alle betydninger, således også silda er nedlagd.

Kan jeg skrive javel i ett ord, eller bør jeg skrive det i to ord? Og hva med neivel eller nei vel?

Svar

Skriv ja vel og nei vel.

Når den andre delen av en forbindelse med ja og nei kan gjenkjennes som et eget ord, regnes ikke forbindelsen som et ord. Flere eksempler:

ja da, ja ja, ja visst, jo da, jo visst, nei da, nei nei, nei visst

Derimot skal en skrive jaha, jammen, jommen, neigu. Her svarer ikke andre ledd til et selvstendig ord.

Kan vi skrive både en del og endel, som i for eksempel det var en del / endel folk ute? Er det kanskje en betydningsforskjell?

Svar

Nei, det er bare en del i to ord som er korrekt etter rettskrivningen, uavhengig av betydning.

Skriv altså det var en del folk ute. Du ville jo ikke skrevet det var enmasse barn ute og lekte i enhaug med løv eller enmeter snø? (Sammenligningen halter nok litt, men den kan tjene som huskeregel.)

Noen skriver til oss og forteller at de bruker endel i betydningen ‘litt, noe’, og en del i betydningen ‘1 del’. Men til å uttrykke det siste har vi skrivemåten én del.

Er det tillatt å skrive forøvrig på denne måten? Er det forresten forskjell på nynorsk og bokmål på dette punktet?

Svar

Uttrykket for øvrig skal staves i to ord i begge målformene. Slik har det for øvrig vært siden 1917 (bortsett fra i riksmål).

Nedenfor er resultatet av to boksøk (ved hjelp av n-gramtjenesten ved nb.no). Selve tallene har liten informasjonsverdi, så de har vi ikke tatt med; det er forholdet mellom grafene som er interessant. På den siste figuren ser vi også utviklingen for det mindre formelle nærsynonymet ellers (nynorsk elles) som i motsetning til for øvrig hele tiden har vært vanlig i norsk talemål. For øvrig er lite brukt i nynorsk.

Skal en skrive enhver (i ett ord) eller en hver (i to ord)?

Svar

Det riktige er å skrive det i ett: enhver, i intetkjønn ethvert.

Det heter for eksempel «dette gjelder alle og enhver», «enhver overtredelse av forbudet vil bli straffet» og «ethvert forsøk på flukt er forgjeves».

Også ordene «en hver» (og «ett hver») kan naturligvis noen ganger stå sammen, men da er det i andre sammenhenger og med en helt annen betydning. Et eksempel kan være «Da kakene var tatt ut av ovnen, fikk barna en hver» (gjerne skrevet «én» for å angi trykk).

Noen lesere har etterlyst hunkjønnsformen. Det finnes ikke noen innarbeidet hunkjønnsform. Dette er ikke et folkemålsuttrykk.

Hva kalles et system man bruker for å ha kontroll over viktige funksjoner i et firma? Kan dette bare hete «internkontroll», eller er «intern kontroll» (i to ord) også å regne som korrekt?

Svar

I begynnelsen kalte man denne funksjonen for indre kontroll, i etterkrigstiden fikk vi også intern kontroll, og mot slutten av syttiårene smeltet dette siste sammen til internkontroll.

Lenge ble ordene/uttrykkene brukt parallelt, men sammensetningen ble i økende grad en fast betegnelse på funksjonen, nærmest en term. I dag kan det være naturlig å oppfatte det todelte uttrykket som noe videre, og det er det jo også. Men det kan ikke være feil å bruke den todelte formen i den snevrere betydningen, jf. «det er en god intern kontroll i bedriften» og «den interne kontrollen fungerer godt», der ordene uttales hver for seg.

De som kjenner feltet godt, kan nok trygt rette seg etter uttalen. Når det uttales som to ord, skriver man det slik, ellers skriver man internkontroll.

Det må vel heite ombord i eitt ord når det heiter ombordstiging, omsider, omtrent osv.?

Svar

Nei. Det faste preposisjonsuttrykket om bord skal skrivast i to ord, nett som motstykket på land. Det heiter òg til sjøs, ikkje *tilsjøs. Det er ingen uttaleskilnad mellom om bord og *ombord.

Dette er ikkje samansette substantiv (verkelege samansetjingar) – som ombordstiging og pålandsvind er. Det er snakk om preposisjonsuttrykk som fungerer adverbielt, og som har trykk på det andre ordet.

Allereie i Aars og Hofgaards Norske retskrivnings-regler med alfabetiske ordlister frå 1907 er sjølve prinsippet formulert på s. 26 f.:

§ 34. Virkelige sammensætninger skrives i ett ord. […]

§ 35. I mange tilfælde kan det være vanskelig at avgjøre om man har en sammensætning til et nyt ord, eller en forbindelse av to eller flere ord. Naar andet led føles som et selvstændig ord, bør det ogsaa skrives saa; i det hele bør man undgaa unødig sammenskrivning.

Særlig mærkes at en præposition med styrelse ikke maa betragtes som en sammensætning; der er ikke noget ord som heter ifred, tilhvile, tilgode o. l. [vår utheving]

Somme skriv til oss og hevdar at det å skriva om bord er ein særskrivingsfeil, men det er ei mistyding. Særskrivingsfeil er å dele verkelege samansetjingar.

To ord

I setningane

Ho likar seg om bord
Ho likar seg i bil

er om bord og i bil preposisjonsfrasar med to sjølvstendige ord: preposisjon + substantiv. Dei fungerer til saman som eit adverb.

Bord er eit kjent og sjølvstendig ord som mellom anna betyr ‘skipsside’. Her er dei tre mest relevante tydingane, frå Nynorskordboka:

bord

Når bord har preposisjonen om føre, er det to ord som står for seg. Nokre parallellar:

om bord, på dekk, i bil
ikkje: *ombord, *pådekk, *ibil

Andre døme med bord er

mann over bord
gå frå borde (med ein gammal dativ-e som har overlevd i faste uttrykk)

Om bord i eitt ord er ei «uekte samansetning». Ekte samansetning har vi derimot m.a. i dei to tilfella som er omtalte nedanfor.

Samansette substantiv: i eitt

Når heilskapen er eit substantiv, er det annleis. Då skal det skrivast i eitt: eit skipsbord – skipsbordet. Det er vanskeleg å finna slike samansetningar med preposisjon og bord, men vi kan ta preposisjonen om og eit anna substantiv som døme: eit omslag omslaget. Merk uttaleskilnaden (i tone) mellom om bord og omslag.

Lengre samansetningar med om bord er (i motsetnad til om bord sjølv) substantiv, t.d. ombordstiging.

Dersom substantivdelen er «uforståeleg»: i eitt

Preposisjon + noko som ikkje har sjølvstendig tyding i moderne norsk = samansetning. Døme:

sider i omsider (som er i slekt med sist),
trent i omtrent.

Derimot:

om lag i to ord, fordi lag er vel kjent og gjev meining åleine.

Skiljet mellom meiningsgjevande og uforståelege ledd er rett nok ikkje heilt skarpt, men både om og bord gjev nokolunde meining i samanhengen.

Kva med t.d. babord og styrbord? Alle ledda her gjev nok meining for dei innvigde, men her kjem fleire andre faktorar inn i biletet: Begge er både adverb og substantiv, og dei blir klårt uttalte som ord, med trykk på fyrste staving, nett som fribord og matbord.

Tvitydig? Eller nyanse?

Mange sender oss snedige motargument mot å skriva om bord i to ord, til dømes at «NN skreiv ei bok om bord» kan vera tvitydig. Men slike tvitydige formuleringar i skriftspråket kan vi leva med, jf. «NN skreiv ei bok om gangen» (nynorsk «gongen») eller «dei andre skreiv om kapp» – vi skriv ikkje «omgangen» eller «omkapp» for det. Vi skriv heller om.

Andre peiker på ein mogleg nyanse mellom å gå om bord og å vera *ombord. Det blir òg for finurleg. Begge delar må skrivast i to ord.

Hugs preposisjon etter

Det heiter om bord i eller , og ikkje t.d. *om bord båten.

Vi diskuterer forskjellen på «og så» og «også». Når skal dette skrives i ett ord, og når i to?

Svar

Også har trykk på første stavelse og betyr ‘i tillegg’.

Og så har oftest trykk på andre stavelse og betyr ‘og deretter’.

Etter og så følger et verb i presens eller preteritum («og så sa jeg …»). Etter også skal det ikke stå noe verb (men det kan stå et verb foran: «jeg sa også …»).

Utdypning

Også er et selvstendig ord med egen oppføring i ordbøkene. Det betyr ‘i tillegg’, ‘til og med’. Uttalen er normalt /åsså/, med trykk på første stavelse (altså og). Eksempler på bruk,med understreking av det ordet også henger sammen med:

  • Også du, min sønn Brutus.
  • Nå har vi også vært i Syden.
  • Nei, kommer du også?
  • Det var da også et slags svar!

Spesiell bruk av ordet (eller også):

  • Nå får du enten komme eller også være uten mat.

Og så er bare to ord som kommer etter hverandre og betyr det samme som ‘og deretter’, som i dette eksempelet:

  • Vi dro først på kino, og så dro vi på fisketur.

Trykket ligger her klart på : /å /. Det følger ofte en hel setning med subjekt og verbal etter. Setningen kan også være underforstått:

  • Vi dro først på kino og så [dro vi på] fisketur.

Det er ikke alltid opplagt at trykket ligger på (hvis man uttaler det fort), men selv om man sier /åsså/, er det riktig å skrive det i to ord:

  • Vi dro først på kino – og så dro vi på fisketur.
  • Jeg er blitt bedre til å gå på ski etter at jeg flyttet til Oslo – og så er jeg blitt litt av en festløve.

I det siste tilfellet er betydningen nærmest ‘i tillegg’, så vi skulle kanskje vente også, men når ordene innleder en setning og kan skiftes ut med «og dessuten» eller «for øvrig», er det alltid «og + så» vi har med å gjøre.

Mange brukar «Hade» som avskilshelsing, og somme hevdar at dette no er rekna som korrekt på nettet. Stemmer det?

Svar

Nei, ein må skrive «Ha det!» i to ord om det skal vere innanfor rettskrivinga.

Dette er jo ei forkorting av uttrykket «Ha det bra!» eller «Ha det godt!». Det blir ikkje rettare med «Hade!» berre fordi ein skriv på nettet. Folk kan sjølvsagt fritt velje å bryte med rettskrivinga, men det er ei anna sak. Då bør dei for konsekvensens skuld òg skrive «Hade bra!» og «Hade på bade!».

«Hadet!» er òg gale, berre så det er nemnt. Dei som skriv «Hadet!», bør altså vurdere å ta det (ikkje «tadet») litt med ro i svingane.

(Tillegg: Somme skriv og klagar på at Språkrådet nyttar ord som rett og gale om skrivemåtar, for privatpersonar kan jo skriva som dei vil. Slik sett finst ikke rett og gale. Men denne klaga byggjer ikkje på heilt rette premissar. Vi har noko som heiter rettskriving (ortografi), og den er det Språkrådet som forvaltar. Når vi nyttar ord som rett, korrekt, feil og gale, må ein forstå dei i den samanhengen. Rettskrivinga skal brukast i skulen og i statstenesta og er elles eit tilbod til alle språkbrukarar.)

Kva er rett av ettersom i eitt ord og etter som i to ord? Kva med alt etter som?

Svar

Både ettersom og etter som er rett, men tydinga er ulik. Stutt sagt er ettersom ‘fordi’ og etter som ‘etter kvart som’.

Meir utbrodert:

ettersom = sidan, fordi: ettersom det er fredag, har vi fri i morgon

etter som 1 alt etter (s)om, avhengig av om: dei var ute eller inne etter som det var dårleg eller godt vêr

etter som 2 etter det som, i samsvar med det som: etter som dei fortel, er han bra no

etter som 3 (tidstyding) etter kvart som: han åt opp bæra etter som han fann dei

Frasen alt etter som knyter seg til tyding 1 ovanfor, difor skal han skrivast i tre ord.

I vårt motto har vi formuleringen tilstede. Noen av medarbeiderne mener at det skal skrives til stede. Hva er riktig? Hvorfor heter det forresten stede?

Svar

Det heter å være til stede akkurat som å være på plass. Sammensetninger med til stede skal derimot skrives i ett: tilstedeværende, tilstedeværelse.

Å tilstede er noe helt annet enn til stede. Tilstede er et verb (å tilstede) som har trykk på til og betyr ‘å tillate’. Det brukes lite i dag.

Det er altså ikke noe som heter å være *tilstede.

Vi kan skrive for eksempel:

Da A kom til stedet (f.eks. ulykkesstedet), var B allerede til stede.

Historien bak stede

Stede i uttrykket til stede er en redusert gammel genitivsform av sted. På norrønt tok preposisjonen til genitiv. Det norrøne ordet for sted var staðr, som i genitiv entall het staðar. Det het altså til staðar på norrønt. Til stede har utviklet seg fra en tilsvarende eldre dansk genitiv.

I mange lignende uttrykk finner en i stedet s, som i til sengs (merk: ikke *tilsengs). Slike s-er finnes også der det ikke var s i det norrøne uttrykket, siden s alltid har vært så vanlig i genitiv. På nynorsk heter det til stades (tradisjonelt uttalt med stum d hvis målføregrunnlaget ikke er sunnmørsk).

Uttalen

Merk at stede i uttrykket til stede uttales annerledes enn stedet de fleste steder i landet. Stede har samme tonelag som bønner (tonem 2) mens stedet har samme tonelag som bønder (tonem 1).