Nye navn i nye kommuner

AV DANIEL GUSFRE IMS

Bakgrunnen for valg av kommunenavn finner vi til dels i regler og føringer, men også i navnetradisjonen. Det har ført til at nye kommuner har fått navn som Tønsberg, Senja og Indre Fosen, og til at forslag som Sunnmøre og Aasen ikke har fått gjennomslag.

Regler for kommunenavn

Etter kommuneloven skal en endring i et kommunenavn avgjøres av Kongen, i praksis av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Dessuten «skal uttalelse innhentes fra den eller de berørte kommuner», det vil si at kommunene sjøl gjør et navnevedtak før det blir sendt til departementet.

Kommunenavn er språklige kulturminner på linje med andre stedsnavn, og i stedsnavnloven er hovedprinsippet «å ta vare på stadnamn som språklege kulturminne». Når kommunene vedtar et navn som ikke er kommunenavn i dag, eller er uenige om navnevalget, skal de innhente en uttalelse fra Språkrådet, som gir konkrete råd og svar.

Når kommuner slår seg sammen, blir prinsippet om å ta vare på stedsnavn utfordra, for ett eller flere av navna vil åpenbart bli borte. Prinsippet kan likevel følges på ulike måter.

Eksisterende kommunenavn

Det vanligste er at ett av de eksisterende kommunenavna blir brukt videre som felles navn, særlig når bykommuner slås sammen med omkringliggende kommuner. Tønsberg var navnet etter sammenslåinga med Sem i 1988 og vil fremdeles være det når Re blir med i 2020. Tilsvarende består kjente bynavn som Trondheim (slått sammen med Klæbu) og Kristiansand (med Songdalen og Søgne).

Denne løsninga kan også velges for landkommuner. Et eksempel er Ullensvang og Kinsarvik (og Eidfjord), som slo seg sammen i 1964 og fikk navnet Ullensvang. I 2020 blir Ullensvang videre slått sammen med Jondalog Odda, fortsatt med Ullensvang som felles navn, sjøl om Odda er bykommunen.

Et annet stedsnavn

I noen tilfeller kan det være ønskelig med et nøytralt navn. Et godt eksempel er det tradisjonelle inndelingsnavnet Ringerike, som blei valgt da Buskerud-kommunene Hole, Tyristrand, Hønefoss, Norderhov og Ådal slo seg sammen i 1964.

De siste åra har mange områdenavn vært vurdert, gjerne med flere kommuner enn det som blei resultatet. Ei stund var det drøftinger om en storkommune med Sunnmøre som navnekandidat. Sjøl om slike områdenavn er kjente og tradisjonsrike, har Språkrådet rådd ifra å bruke dem som kommunenavn dersom størstedelen av det aktuelle området ikke er med i sammenslåinga. I sammenslåinga med Ålesund var det til slutt med fire andre kommuner, Sandøy, Skodje, Ørskog og Haram, som sjøl valgte navnet Ålesund. Det kan også være aktuelt å bruke et tilleggsnavn, som avgrenser området, jamfør Indre Fosen (Leksvik og Rissa).

Naturnavn vil i mange tilfeller være gode kandidater. Os og Fusa har for eksempel valgt navnet Bjørnafjorden, som er en sentral del av den nye kommunen, og Fræna og Eide har valgt Hustadvika, begge med tilslutning fra Språkrådet. Tilsvarende er det med Senja som nytt navn for Tranøy, Lenvik, Torsken og Berg; Senja er både navn på øya der de fire kommunene ligger (Lenvik også på fastlandet), og tidligere inndelingsnavn for området.

Det er også eksempler på at mindre sentrale stedsnavn blir valgt som nytt kommunenavn, jamfør Færder, som i 2018 blir nytt kommunenavn for Nøtterøy og Tjøme, og Heim, som er vedtatt som navn for Hemne, Halsa og en del av Snillfjord. I begge tilfellene har Språkrådet tilrådd å velge et eksisterende kommunenavn, samtidig som vi mener at de valgte navna kan brukes.

Helt nye stedsnavn

I det norske navnelandskapet er det ikke mange eksempler på at kommuner er direkte oppkalt etter en person. I den pågående kommunereformen er det heller ingen kommuner som har gjort vedtak om slike personoppkallinger, men på et tidligere stadium var Aasen, etter Ivar Aasen, foreslått som navn på Ørsta og Volda. En kan spørre seg om et slikt brudd på navnetradisjonen ville ha vært etter Aasens hjerte.

Et annet sted på Sunnmøre har kommunene Stordalog Norddal vedtatt å kalle seg Fjord. Dette er ikke et eksisterende navn i noen av kommunene, og Språkrådet har tilrådd å velge et annet navn.

Det går seg til

Da Borre og Horten slo seg sammen i 1988, blei Borre valgt som navn. Det skapte så mye strid at det kom et eget parti med navneendring som viktigste sak. Etter ei folkeavstemming blei navnet i 2002 endra til Horten. Dette eksempelet er likevel et unntak. Som regel går det seg til, også der det har vært navnestrid.

-- Daniel Gusfre Ims er seksjonssjef i Språkrådet.