Norges første ordbok

AV OLE VÅGE

Norges første ordbok kunne lett ha gått fløyten, for i 1643 stod Christen Jensøn, en ikke helt vanlig sogneprest i Askvoll, tiltalt for «Druckenskab, Slagsmaal og unødig Klamerie». Han ble imidlertid frikjent og fikk beholde sitt embete. Tre år senere gav han ut nybrottsarbeidet Den Norske Dictionarium eller Glosebog, et verk som holdt seg i flere hundre år. Boka var godt håndverk, og dessuten løftet den statusen til norsk språk i ei tid da skriftspråket var dansk.

Ordbok med måltider

Jensøns ordbok inneholder over 1900 ord med forklaringer (på dansk), og den er en liten gullgruve for alle som interesserer seg for språk- og kulturhistorie.

Måltider har alltid vært viktige, og i ordboka beskrives de utførlig. På Jensøns tid var dagen oppdelt i bestemte tidsrom, Beel. Det begynte med Biskens tid klokka seks med Memorraa, ofte med flatbrød, ost og smør. Så ble det gjerne grøt til Dauren (dugurd) klokka åtte og Middag klokka tolv. Tre timer senere var det Noens Maalti, så en matbit til Mør-Afften klokka fem og Queldsmat i åttetida. Når bonden var sulten, ropte han Barcken giel, slik at måltidet ble gjort i stand hjemme i stova. Ved festlige anledninger kunne det vanke Forkunnuoeg Mat (‘forkunnmat, godbiter’), mat «som mand en lang tid icke haer seet eller smaget».

Kjente og ukjente ord

Det er slående hvor mange ord i denne ordboka som er gjenkjennelige nesten 400 år senere, som Bringbær, Haa, Lyr, Slire, Skarv og Tofte. Da ordboka kom ut i 1646, hadde mange språktrekk fra norrønt forsvunnet helt. I den mellomnorske perioden fra ca. 1350 til 1525 ble det norske bøyingssystemet kraftig forenklet, og store deler av kasussystemet forvitret. Både Jensøn og vi bruker i dag det språkhistorikere kaller moderne norsk. Likevel har en del ord forsvunnet helt siden ordboka kom ut, og man må nærmest gjette seg til hva som ligger i forklaringene. Et eksempel er Putsack, «en vederstyggelig Fisk, skabt nesten som en Rege, dog stoer som en Hummer med mange Grener for ved Hoffuedet, er rund i Liffuet oc blød …». Putsack er trolig et gammelt dialektord for blekksprut.

Farlig bamse

Ordforklaringene er oftest forbilledlig stramme. Likevel kunne ikke Jensøn dy seg for å gjengi et par historier, for eksempel i oppslaget til ordet Bamse. Her forteller han om et par karer som hadde vært og krevd inn gjeld i form av en halv tønne smør. På hjemveien møtte de en sint bamse, og de måtte gi slipp på sleden med smøret og en fastbundet, gal okse for å berge livet. Oksen fikk en ublid skjebne, og hva som hendte med smøret, fortelles det ingenting om. Litt overraskende for noen av oss er det kanskje at ordet Bull var levende i norske dialekter. Det står oppført i ordboka med betydningen ‘Tyr’.

Under oppslaget Spaancke (‘spasere’) er det en kort fortelling om en bonde som møter en annen på spasertur. Samtalen gir et godt innblikk i talemålet på den tida, og historien må være nokså utbredt, for den finnes også i Petter Dass’ Nordlands Trompet fra 1739.

Natur og kultur

Værforhold og fiske var naturligvis viktig ved kysten, og utvalget av ord gjenspeiler det. Boka inneholder kjente og ukjente artsnavn på fisker, som Blaamager, Blaagum, Brugde osv., og den gir oss ord for vind og vær, som var avgjørende for fisket. Alvaken Vind er vind som varer hele natta (jf. andvaken), mens Andro er den tunge motvinden man møter når man er ute og ror: «Me hadde Andro alleweya giønna.» Om forholdene var bedre, fikk man Bør, «god Segel-Vind». Gul er vinden som kommer fra nord eller vest i havet sent på formiddagen, men som stilner ved Sole-Glad (‘solnedgang’). Samlebetegnelsen for regn og sludd var Bar-Vær.

Ordtilfanget vitner også om Jensøns praktiske kunnskaper. Under Hess får vi ikke bare vite at de brukes til å tørke høy om sommeren, vi får også forklart hvordan man setter opp staurene, og hvilken avstand det skal være mellom dem. Hvis leseren ønsker råd om tilberedning av fisken Haa, kan ordboka by på en nå flere hundre år gammel oppskrift. Det samme gjelder flere typer ost, som Syde-Ost og Snar-Ost.

Jensøn var ikke snauere enn at han tok med en illustrert primstav i ordboka også. På den ene sida av staven er det 182 vinterdager, med 14. oktober som den første, og på den andre sida er det 183 sommerdager. De sunnfjordske merkedagene på staven skulle vise seg å bli viktige for senere folkeminnegransking.

Ingen ordbok er fullstendig uten ord og nidord som beskriver mennesker. En aapeskaaren er en person som «icke kand tie», mens en aatruin er «en Snartroendis», altså en lettroende person. Og kanskje brukte Jensøn selv uttrykket Skamfyle («et forskammit Menniske») under Klamerie noen år tidligere.

Jensøns metode

Jensøn hadde sikkert sett ordbøker på andre språk mens han studerte i København. På den tida fantes det ikke noe skriftmønster for norsk talemål, så han måtte basere seg på dansk rettskriving da han bokstaverte ordene. Likevel har han klart å fange det levende sunnfjordsmålet på 1600-tallet. Det ser vi på skrivemåten Ejkoin (ekorn) og dativformene paa Siono (på sjøen) og Eg fann Bonden siølff i tuna (i tunet).

Jensøn er altså den første som tar utgangspunkt i norsk talemål for å utarbeide ei ordbok. Det betyr at han reiste rundt på bygdene i Sunnfjord og registrerte hvordan folket faktisk snakket, ikke ulikt det Ivar Aasen gjorde langt senere. Samtidig skriver Jensøn at han har brukt bøker som kilde, men det er uvisst hvilke. Han hevder blant annet at blomsternavnet Tiretunge (nå tiriltunge) er hentet fra «udi Vurtebogen», men man vet ikke hvilken urte- eller plantebok det kan være, og ordet finnes ikke i samtidige danske bøker. Det fantes en del håndskrevne bøker på gammelnorsk, men det er lite trolig at han var i stand til å forstå språket.

Selv om Jensøns ordbok var et pionerarbeid, var den ikke allment kjent. Biskop Erik Pontoppidan nevner at han i 1748 ved en tilfeldighet kom over ordboka, «en liden trykt Bog, hvilken satte mig i Forundring». Pontoppidan gav for øvrig selv ut ei ordliste kort tid etter med et helt annet formål: å hjelpe danske embetsmenn med å forstå talemålet her til lands.

Ordbok med sprengkraft

Norge hadde mistet skriftspråket noen hundreår tidligere, og prester, dommere og andre embetsfolk brukte dansk. Med sin ordbok ville Jensøn noe mer enn å lage ei raritetsliste med uttrykk fra Sunnfjord. I forordet skriver han at han vil hente fram igjen «voris gode oc gamle Norske Sprog». Et slikt språksyn var ingen selvfølge. I flere århundrer etterpå var det en utbredt oppfatning at norsk talemål ikke var et eget språk. Det går altså en klar linje fra Jensøn til arbeidene til Ivar Aasen og Hans Ross på 1800-tallet.

Norges første ordbok hadde med andre ord en språkpolitisk sprengkraft som ble utløst først 200 år senere.

-- Ole Våge er seniorrådgiver i Språkrådet.