Talespråk i mange varianter

AV ERLEND LØNNUM

Språkrådet får stadig spørsmål fra engasjerte språkbrukere, også om det norske talespråket. Folk lurer blant mye annet på hvilke utfordringer talespråket står overfor, særlig dialektene. Vi har samlet noen av svarene vi har gitt i årenes løp, og snakket med Språkrådets direktør Åse Wetås, som mener talespråklig variasjon og tradisjon er en viktig del av språkmangfoldet i landet vårt.

– Det er ikke bra hvis språkbrukere endrer talespråket sitt fordi de ikke blir respektert. Det gjelder både det vi tradisjonelt kaller dialekter, sosiolekter og nye etnolekter. Språklig mangfold, også dialektmangfold, er positivt.

Dialektstatus

Mange norske dialekter lever i beste velgående, og mediene i Norge bruker mer dialekt enn i mange andre land. Likevel er dialektene i endring: De blir påvirket av dominerende språk som standardpreget talemål, særlig på Østlandet, og de blir likere over større områder, særlig rundt de største byene.

Samtidig har dialektbruken fått høyere status med årene. Men det gjelder ikke all dialektbruk. Statushevingen har gått hånd i hånd med større standardisering av grammatikk og ordforråd. Dialektord og -uttrykk som ikke er kurante i bokmål, har aldri hatt høy status og blir dessverre ofte slått hardt ned på i offentligheten.

– Studier av ordtap viser at den delen av det norske ordforrådet som ikke er representert i skriftspråket, er i ferd med å forsvinne. Det tyder på at skriftspråket virker stadig mer styrende for den muntlige språkbruken, sier Wetås.

Dialektordbøker

En dialekt må ikke ha egne ord og uttrykk for å eksistere, men det finnes mange ord som opp gjennom tidene har blitt brukt kun innenfor et lite dialektområde. I det gamle jordbrukssamfunnet fantes det nok flere ord som var unike i et lite dialektområde. Samtidig ser vi at mange ord blir brukt innenfor stadig mindre områder.

Ofte kalles ikke et ord for dialektord fordi det er unikt for dialekten, men fordi det ikke finnes i standardspråket, særlig i bokmål. I vanlig språkbruk blir ord ofte kalt dialektord også dersom den lokale uttalen er veldig annerledes enn den skriftnære, som malisiøs uttalt [mallisjøsk], [malisjørk], malasjøs] og lignende, eller at ordet har en lokalt avgrenset betydning, som grådig i betydningen ‘gjerrig’ og rar i betydningen ‘kjekk’ og ‘artig’.

Tolvbindsverket Norsk Ordbok – ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet er med sine 300 000 oppslagsord det mest omfattende ordbokprosjektet i norsk historie. Det er fullt av ord som er eller har vært vanlige i dialekter og nynorsk, og er et suverent verktøy for å studere utbredelsen av enkeltord.

– Det at folkemålet, altså dialektene eller talemålet, er nevnt før skriftspråket, signaliserer hvor viktig denne delen av språkbeskrivelsen er i ordbokverket, forteller Wetås, som var leder for utgivelsen før hun kom til Språkrådet.

– Vi kan gå ut fra at mange ord har vært utbredt over et større område enn det ordbøkene viser. Samtidig kan det være at bare noen få dialektbrukere på et sted kjenner et visst dialektord i dag.

Innvandrerspråk

Innvandrerspråkenes påvirkning på norsk er ikke så sterk at den kan kalles press, slik tilfellet er med engelsk. Sistnevnte regnes ikke som et innvandrerspråk i denne sammenhengen. Vi kan generelt si at det finnes enkelte ord og uttrykk fra innvandrerspråk i ungdomsslang, og at også ungdom med etnisk norsk bakgrunn av og til bruker slike varianter når de er sammen med venner.

– Vi vet at det i noen norske byer finnes såkalte multietnolekter, som låner ord fra blant annet urdu, spansk og arabisk og har en uttale som er påvirket av innvandrerspråk. Variantene er gjerne en delav det personlige språkregisteret og ikke av dialektene, allmennspråket eller fagspråkene. Det er uvisst om variantene vil feste seg, og om ordene som blir brukt, blir varige tilskudd til norsk, sier Wetås.

Engelskpress

Enkelte hevder at engelsk er en trussel mot norsk talemål. På noen områder er det fare for domenetap, det vil si at engelsk overtar for norsk i enkelte fagspråk, som i datateknologien, men i allmennspråket er ikke påvirkningen like sterk.

– Vi mener at det ikke er noen fare for at engelsk vil erstatte norsk i overskuelig framtid, men det er ingen tvil om at det norske språket påvirkes av engelsk, særlig ved at ord og uttrykk skiftes ut. Her er talemålet foreløpig mer utsatt enn skriftmålet, forklarer Wetås.

Desto større grunn til å hegne om det norske talespråket altså – og de mange variantene av det.