Et tospråklig liv med norsk tegnspråk

AV SONJA ERLENKAMP

Tospråklighet er fremdeles uvanlig i vår del av verden, selv om innvandrermiljøene har bidratt til økt bevissthet om fenomenet. På tross av omfattende forskning som konkluderer med det motsatte, er det en seiglivet myte at tospråklighet kan være farlig for et barns utvikling.

Enda mer uvanlig er det kanskje å forestille seg at noen kan være tospråklig når det er ett av språkene vedkommende ikke kan samhandle fullt og helt på. Men i en slik situasjon befinner mange førstespråksbrukere av norsk tegnspråk seg. De lever et tospråklig liv selv om deres tilgang til ett av språkene, nemlig det norske talespråket, er begrenset på grunn av hørselshemningen. Grunnen til denne spesielle formen for tospråklighet blant tegnspråkbrukere i Norge er sammensetningen av brukergruppen og forholdet mellom tegnspråket og talespråket.

Tegnspråk i Norge

Norsk tegnspråk (ofte forkortet NTS) er et genuint norsk språk, som hittil har levd et relativt skjult liv sammenlignet med norsk talespråk. De første kildene vi har om dette språket, er fra begynnelsen av 1800-tallet. Men på grunn av at samfunnet har betraktet det mer som et hjelpemiddel enn som et fullverdig språk, har norsk tegnspråk nesten ikke blitt dokumentert før i annen halvdel av 1900-tallet. Det finnes heller ikke nøyaktige tall på hvor mange det er som bruker norsk tegnspråk, men det anslås at om lag 5 000 døve og et ukjent antall hørende bruker det som ett av sine første språk. Alt i alt regnes det med at til sammen ca. 15 000 personer bruker norsk tegnspråk jevnlig enten som førstespråk eller andrespråk.

Minoritetsspråk med særtrekk

De fleste minoritetsspråk brukes av personer med samme etniske bakgrunn, og språket går i arv i familien, samtidig som mange minoritetsspråklige også vokser opp med majoritetens språk. Norsk tegnspråk, derimot, er et språk som har utviklet seg blant norske døve, og brukergruppen har tradisjonelt blitt omtalt som «døvemiljøet».

Døvheten bestemmer førstespråket til de døve, og det gjør at de tilhører et miljø som skapes både av et språkfellesskap og av felles erfaringer med det å være døv. I så måte føler mange døve også en tilknytning til døve i andre land. Begrepet «døvemiljøet» er imidlertid i denne sammenhengen ikke ensbetydende med en gruppe som kun defineres av hørselsstatus. Hørende familiemedlemmer og venner kan også være del av døvemiljøet. Dette er en utvikling som også foregår i andre land, og som har resultert i et begrepslig skille mellom «deaf» og «Deaf», for eksempel i USA. Begrepet «deaf» beskriver i dette tilfellet hørselsevnen, mens begrepet «Deaf» brukes som en slags merkelapp på medlemmer av en kulturell og språklig gruppe. Under den siste betegnelsen går for eksempel også hørende barn av døve foreldre, såkalte CODA (Children of Deaf Adults). På tilsvarende måte har noen miljøer i Norge i senere tid brukt betegnelser som «døv» versus «tegnspråklig» for å uttrykke dette skillet. Fra et sosiolingvistisk perspektiv dannes den tegnspråklige gruppen gjennom tilhørighet basert på et språklig fellesskap forankret i opplevelsen av annerledeshet. Det som skiller dem fra andre minoritetsspråklige miljøer, er at tilhørigheten skapes på tvers av familiebånd.

Siden bare ca. 5 % av alle døve har foreldre som er døve, får de fleste som bruker norsk tegnspråk, kontakt med språket gjennom andre kanaler enn familiens kultur. Fordi arvelig døvhet er forholdsvis lite utbredt, får de fleste døve hørende barn. Dermed er det to grupper som bruker norsk tegnspråk, hver med sin form for tospråklighet.

Ett språk – to typer tospråklighet

Døve barn som vokser opp i en hørende familie, lærer som oftest tegnspråk gjennom samkvem med døvemiljøet, og siden 1997 gjennom skolegang med tegnspråk som undervisningsspråk og skolefag, i nyere tid også gjennom hørende foreldre. Siden 1996 har hørende foreldre med døve barn fått tilbud om å delta på «Se mitt språk», et 40-ukers gratis kurstilbud i norsk tegnspråk, som fordeles over barnets 16 første leveår.

Undersøkelser på andre lands tegnspråk viser dessuten at døve barn av døve foreldre lærer tegnspråket av sine foreldre, slik som hørende barn lærer et normalt språk av sine hørende foreldre. De gjennomgår en språktilegnelsesprosess som kan sammenlignes med en talespråklig utvikling. De bruker for eksempel sine første tegn omtrent i samme alder som hørende barn kommer med sine første ord, og også den videre utviklingen skjer parallelt.

Tilgang til og bruk av norsk, derimot, baserer seg for døve mest på bruken av en av de skriftspråklige variantene. Selv om skriftlig norsk og norsk tegnspråk (som ikke har noen standard skriftform) er nokså forskjellige i sin oppbygning, tilegner mange norske døve seg en form for tospråklighet med «muntlig» norsk tegnspråk og skriftlig norsk, såkalt funksjonell tospråklighet. Funksjonell tospråklighet er preget av at hvert av språkene har sitt område og sin funksjon. Skriftlig norsk brukes til skriftlig, tegnspråk mest til ansikt-til-ansikt-kommunikasjon, der det er mulig. Men norskkunnskapen er ikke begrenset til skriving, og variasjonen i ferdighetene er stor. Daglige møter med en talespråklig majoritet gjør at mange døve snakker nokså flytende norsk.

Hørende barn av døve foreldre vokser ofte opp med en annen form for tospråklighet, der norsk talespråk som oftest står sterkest, selv om det ikke er foreldrenes hovedspråk. Hørende barn av døve foreldre lever i et majoritetsmiljø som snakker norsk, og har som oftest hørende, norsktalende familiemedlemmer og venner. De går i en norsktalende skole, og de døve foreldrene er i mange tilfeller funksjonelt tospråklige. Det å være et slikt barn er dermed på ingen måte ensbetydende med å vokse opp som tegnspråklig. I en del tilfeller velger døve foreldre til og med en rent norskspråklig oppdragelse for sine hørende barn.

Tenker man på familiens språklige historie, fører dette til et dobbelt brudd i språkarven for CODA-ene: Fra besteforeldre til foreldre og videre til barna går det fra norsk til tegnspråk og så tilbake til norsk igjen. Dermed dukker norsk tegnspråk ofte bare opp i familier som et slags «mellomspill», uten å bli del av familiens kultur.

Tospråklighet som mulighet?

Som individer har døve barn som er født inn i en hørende familie, og hørende barn som er født inn i en døv familie, samme utgangspunkt. Siden foreldrene har en annen hørselsstatus enn barna, blir barna ofte oppdratt med et annet språk enn foreldrenes hovedspråk. Det kan virke noe underlig når det gjelder hørende barn av døve foreldre, siden det at barna hører, ikke er til hinder for at de kan vokse opp med norsk tegnspråk som ett av to førstespråk. Når døve foreldre velger å oppdra et barn som hører, bare med norsk talespråk, er grunnen sannsynligvis den samme som når hørende foreldre velger å oppdra sitt døve barn med tegnspråk. De står overfor et ofte ubevisst valg mellom å gi sitt eget språk videre til barna som en del av en felles identitet, eller å sikre barna det som for dem virker som en best mulig fremtid, gjennom å gi dem et annet språk.

Årsaken til at døve foreldre velger norsk fremfor norsk tegnspråk for sine barn, er – i tillegg til de nevnte mytene om tospråklighet – en skjev statusfordeling mellom norsk og norsk tegnspråk. Norsk tegnspråk blir i de fleste offentlige dokumenter bare tillagt en funksjon som hjelpemiddel. Når døve foreldre velger bort tegnspråk for sine hørende barn, skyldes det som oftest en ubevisst vurdering av samfunnets holdninger til norsk tegnspråk. Forskjellen i status mellom norsk og norsk tegnspråk kan føre til at tospråklighet med tegnspråk bare oppfattes som en slags nødløsning for døve, siden døve ikke kan være utelukkende norsktalende. Konsekvensen er at det ikke virker som noe reelt alternativ for foreldre å gi norsk tegnspråk videre til sine barn dersom de ikke må. Dermed kan tospråklighet blant disse barna oppfattes mer som en belastning enn en fordel. Hørende barn av døve foreldre «trenger» jo ikke tegnspråk for å kunne kommunisere med andre hørende. Verken egenverdien av tegnspråk som førstespråk eller av tospråklighet synes å høre med i holdningene overfor tegnspråkbrukere og norsk tegnspråk. I så måte befinner norsk tegnspråk seg langt nede i språkhierarkiet og kan dermed bli truet av utryddelse i fremtiden.

Veien videre for norsk tegnspråk?

Det spørsmålet som for tiden opptar mange i det tegnspråklige miljøet, er hvor veien for norsk tegnspråk går videre. Har dette språket noen fremtid? Som følge av nyere hørselsteknologi har spørsmålet oppstått om fremtidens teknologi kommer til å utrydde døvhet mer eller mindre fullstendig. I videre konsekvens har miljøet uttrykt en bekymring for at norsk tegnspråk og den såkalte døvekulturen ikke kan overleve uten døve.

Men problemet kan angripes også på en annen måte: Det finnes i dag flere tusen førstespråkbrukere av norsk tegnspråk, deriblant mange hørende. Dersom alle disse førstespråkbrukere hadde valgt å oppdra sine barn, uansett hørselsstatus, som tospråklige med både norsk tegnspråk og norsk, ville norsk tegnspråk kunne leve videre som et språk hos både døve og barn av døve foreldre og deres barn og barnebarn. Men det forutsetter at norsk tegnspråk får høyere status i samfunnet, slik at tegnspråklige ser fordelene ved å gi norsk tegnspråk videre til sine barn som større enn ulempene.

Litteratur

• Arnesen, Knut; Enerstvedt, Regi Theo­dor; Engen, Elizabeth A.; Engen, Trygg; Høie, Grete; Vonen, Arnfinn M. (2002): Tospråklighet og lesing/skriving hos døve barn. Skådalen Publication Series No.16. Oslo: Skådalen kompetansesenter.
• Erlenkamp, Sonja (2006): CI og tegnspråk – enten eller eller både og? NTD: Nordisk tidskrift för hörsel- och döveundervisning 1–2006.
• Lanza, Elizabeth (1994): Om «halvspråklighet» og tospråklighet. I: Hvenekilde, Anne (red.): Veier til kunnskap og deltakelse. Utviklingen av grunnskoletilbud til elever fra språklige minoriteter. Oslo: Novus, 133–148.
• Volterra, Virginia (1986): What sign language research can teach us about language acquisition. I: Tervoort, Ben (red.): Signs of Life. Amsterdam: The Institute of General Linguistics of the University of Amsterdam.

-- Sonja Erlenkamp er professor i tegnspråk ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, avdeling for lærer- og tolkeutdanning. Hun arbeider med syntaktisk beskrivelse av norsk og tysk tegnspråk og med utvikling av en språkmodell som kan brukes innenfor tegnspråkdidaktikken.