Vår

«Eia, ja dét var vaaren!
Den gurgler i hver en bæk –;
min frakke i solen baaren
praler i flæk ved flæk!»

Slik åpnet dikteren Olaf Bull diktet «Om vaaren» i samlingen Digte (2009). Selv om de fleste frakkeeiere i dag nok slipper å skamme seg over gamle flekker som kommer til syne i det skarpe vårlyset, har han vel fanget inn en følelse mange kan ha i disse dagene – og i ukene framover, litt avhengig av hvor en bor i landet.

Ordet vår er et gammelt arveord i norsk og de andre nordiske språkene. I dansk har riktignok forår i dag langt på vei overtatt som «normalord» for denne årstiden, men for øvrig finnes vår i både norsk og svensk og i færøysk (vár) og islandsk (vor). Det er mulig, men ikke sikkert at det henger sammen med ordet øst, og at de begge kommer av en rot som betydde ’å lyse’.

Norsk hører til de indoeuropeiske språkene, og ordet vår har «slektninger» i andre språk i samme språkfamilie, men en må til gresk, walisisk, russisk, spansk og andre fjernere språk for å finne helt klare paralleller. Vår er særegent for de nordiske språkene, og de andre germanske språkene har her andre ord: tysk Frühling, engelsk spring, nederlandsk lente eller voorjaar.  

At ordet vår har en noe komplisert og dunkel utviklingshistorie, trenger vi ikke bry oss om idet vi nå er på vei inn i denne årstiden som så mange setter slik pris på.

Ordet praler hos Olaf Bull betyr forresten ’skryter’, og det er klart at dikteren her bruker det poetisk-ironisk.

 

Publisert: 11. april 2014

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter

Publisert:11.04.2014 | Oppdatert:04.08.2021